Stakkars bloggen har ligget brakk lenge nå, men med to andre aktive blogger i tillegg føler jeg at det liksom er litt begrenset hvor stort behov jeg har for å snakke om meg og mitt. 
I Krokstadelva går livet sin vante gang, og 2009 har så langt blitt brukt til videre oppussing av huset vårt. Entreen og det lille toalettet er nå ferdig (ihvertfall bortimot), og gammelt korkbelegg og mørkbeisede vegger er byttet ut med koksgrå skiferfliser på gulvet og lyse, fine vegger malt i en helt, helt lys grå farge som matcher de lyse fugene på gulvet. Den lekre, eldgamle, GULE innredningen på toalettet er også byttet ut med toalett og vask i evigpopulære hvit, veggene er malt i samme farge som gangen, og på gulvet er det også her lagt skiferfliser. Døren som sørger for litt privatliv til “arbeidet” ble satt opp på torsdag, og det er nå mulig å gjøre sitt fornødne helt uten publikum. Ja, ikke at jeg uansett har brukt det toalettet i all den tid det ikke var noen dør der, men husets yngste frøken har et relativt uproblematisk forhold til det, og synes at litt selskap på do bare er hyggelig. Jeg er glad vi har to toaletter. Litt listverk som skal til nå, så er vi i havn. Neste prosjekt blir badet vårt, med litt ekstra arbeidskraft i form av venner og familie håper vi at det kan bli et ganske kortvarig prosjekt, da det er litt upraktisk å leve uten dusj i huset…
Ellers har 2009 vært et fruktbart år for min del, da jeg i januar ble gravid med vårt tredje og siste barn. Ultralyd avslørte at den lille i magen er en liten gutt, så nå blir det vel liv i heimen i årene som kommer, tenker jeg. 2 små gutter i full fart, det er ihvertfall godt jeg har ei jente som er rolig og tålmodig i tillegg. 
Dette svangerskapet har ikke bare vært enkelt, desverre, og for snart 3 måneder siden ble jeg innlagt i hui og hast på sykehuset med blodpropp i høyre lunge. Etter mange dager på sykehus med smertelindrende og blodfortynnende behandling fikk jeg komme hjem, men lykken varte ikke i mer enn akkurat 1 dag, før ambulansen på nytt fraktet meg avgårde. Denne gangen med lungeinfarkt, pleuritt og væskeansamling i lunga. Det tok en del uker før jeg kom meg, men nå er jeg helt frisk og pigg igjen, og håper at jeg aldri får oppleve blodpropp igjen. Det var enormt smertefullt! Blodproppen kommer av svangerskapet, men jeg vil for alltid ha en forhøyet risiko for å få det igjen, så jeg må ta mine forhåndsregler i årene som kommer. Som følge av blodproppen ble jeg satt på høye doser med blodfortynnende medisiner som settes i form av sprøyter i magen. Disse skal jeg gå på 2 ganger om dagen frem til 3 måneder etter fødsel, siden risikoen for blodpropp er høyest når jeg er gravid, og i de første 3 månedene etterpå. Pga dette er det også bestemt at det tryggeste vil være at sykehuset setter igang fødselen under kontrollerte omgivelser, og med en termin satt til 2 oktober vil nok lillebror se dagens lys allerede i midten/slutten av september. Uansett når det blir, så gleder vi oss veldig. Både storesøster og storebror snakker mye om babyen, og magen blir stadig både nusset på og pratet til. Bekkenet har takket for seg for lenge siden, og veien til rullestol er nok kortere enn jeg liker å tro. Behandleren min er ikke fornøyd, for å si det slik… Humper rundt på krykkene mine og trenger hjelp til det aller meste her hjemme, men det er jo heldigvis forbigående.
Straks er sommeren her for fullt, men for vår del blir det ingen storslagen ferie i år. Vi skal kose oss hjemme med oppussing, og så blir det noen turer nå og da, når det passer seg sånn. Vi skal dessuten nyte de siste månedene med 2 barnehagebarn, for i august er det duket for skolestart for Emma. Hun blir 6 år, og det er ikke noen vei utenom. På tirsdag skal vi på første foreldremøte, og vil da få vite hvem hun skal gå i klasse med i årene som kommer, og også hvem hun skal ha som lærer. Emma selv er veldig spent, og håper hun får gå sammen med de hun har kjent siden hun startet på Møllenhof som toåring. Sannsynligheten er jo stor, men det kommer litt an på hvor mange det er som skal fordeles i disse 3 klassene. Det kommer jo barn fra andre barnehager også.
Ja, det ble jo en solid oppdatering dette her. All ære til den som har giddet lese alt. Forhåpentligvis greier jeg huske på bloggen min før det hoper seg like mye opp igjen. Tenkte legge ut noen før og etterbilder av gangen og badet vårt, men siden det fremdeles står uten lister så drøyer jeg til det er helt ferdig. 
Vedkommende som kjørte over han hadde ikke stoppet etter ulykken, så en fantastisk dame hadde stoppet og tatt han med seg da hun fant han i veikanten. Hvor lenge han hadde ligget der vites ikke, men han var kraftig nedkjølt og lå med varmeflasker og tykt teppe over seg da jeg kom til dyrlegen. Han hadde fått smertestillende med en gang og var veldig neddopet da jeg kom dit, men jeg håper og tror at skjønte at jeg var der for han åpnet øynene og løftet på hodet da jeg satt meg ned med han. Det rant blod ut av øynene og nesa hans, og dyrlegen sa at selv med en operasjon så var det ikke så mye håp for gutten vår. Jeg er så utrolig lei meg, og kjenner at det er så tomt her hjemme uten han. Vakre, fine Stripa vår, du er sterkt savnet!
