Alle er heldigvis ikke like ille, men i dag føler jeg at vi kom over noe som var såpass kritikkverdig at jeg føler for å blogge litt om det.
Emma opererte som kjent blindtarmen for 3 1/2 uke siden (4 uker på mandag). Forrige søndag klagde hun over at såret begynte å gjøre vondt igjen, og jeg så at det var blitt litt rødt i kantene. Det lakk litt klar væske også. Jeg renset det og satte på et sterilt kompress, og bestemte meg for å se det an. Jeg er ikke en som renner ned dørene på legevakta, og føler meg såpass trygg på meg selv og min kunnskap at jeg velger å se ting litt an før jeg ber om hjelp. Så jeg holdt nøye oppsyn med såret, og tenkte at hvert minste tegn til forverring var det som skulle til for å oppsøke legen. I dag var Emma, Daniel og joacim innom meg på jobb, og da de skulle gå ville Emma ha klem. jeg løftet henne opp, og hun ynket seg forferdelig da jeg kom borti såret hennes. jeg dro forsiktig av plasterlappen, og det er vel i grunnen lite som kunne forberedt meg på synet som møtte meg. Såret hadde begynt å gå opp, og hadde jeg prøvd kunne jeg puttet lillefingeren min inn i hullet. Ut av hullet veltet det mengder av gul, tyktflytende gugge. Jeg kjente kvalmen stige raskt i avsky for den motbydelige gugga (og lukta). Holdt meg uansett rolig for å ikke skremme Emma, tørket forsiktig såret hennes og plastret på nytt med sterilt kompress fra førstehjelpkofferten på jobb. Fortalte Emma at jeg skulle rense det så det ble fint når jeg kom hjem, og sendte de avgårde. Med de på vei ut av bygget ringte jeg legevakta øyeblikkelig, og forklarte situasjonen. Man trenger ikke akkurat være atomfysiker for å skjønne at såret var stygt betent. Fikk beskjed om å komme ned med henne asap, dette så de på som akutt.
Joacim tok med seg Emma til sykehusets akuttmottak (der vi ble bedt om å komme), og etterhvert kom jeg også dit. Mine søte, forståelsesfulle kollegaer skjønte at jeg måtte være der hos henne, og sa de greide seg uten meg. I 2 1/2 time satt vi på venteværelset. Det var fullpakket av andre pasienter, så det var ikke annet å gjøre enn å vente. Til slutt så jeg meg nødt til å vende nesa hjemover for å få Daniel i seng. Klokka nærmet seg 19.30, det var over leggetid for dem begge allerede. Rett før jeg var hjemme ringte Joacim, tydelig lettet og fornøyd med overstått legebesøk, legen hadde sagt det var helt normalt og kun overfladisk. Han hadde ikke spurt om noe som helst, ikke renset såret, ei heller tatt prøver av verket/såret. Alt han gjorde var å bytte plasterlapp. Jeg ble rett og slett så sjokkert at jeg ringte tilbake til akuttmottaket og ba om å få snakke med vedkommende. Han var dog ikke interessert i å snakke med meg, og mumlet bare noe til sin kollega om at hans vurdering var basert på at han “ikke så noe gugge”. Jeg spurte så om hvor i all verden han hadde kikket, for såret var FULL av majoneslignende (både konsistens og farge) gugge, det samme med plasterlappen han tok av henne da hun kom. Kunne han virkelig unngå å se det?? Jeg måtte spørre Joacim enda en gang om han også hadde sett det samme som meg da de var innom jobben min, og joda, det hadde han. Masse gørr som kom ut av et sprikende sår. Og det skal liksom være vanlig for et groende sår? Et sår som inntil for 4 dager siden var grodd sammen i alle kanter? I think not. Jeg ba legen ringe meg opp igjen straks han hadde tid, men har enda ikke hørt noe fra han (det er vel 4 timer siden jeg ba han ringe meg). Har forsøkt ringe flere ganger, men han er åpenbart ikke interessert. Jeg har en mistanke om at han skjønner at han er tatt på fersken i en stygg feilvurdering, og heller går i forsvar enn å ta til seg konstruktiv kritikk. jeg har ingen planer om å skjelle han ut, jeg ønsker bare å vite hva det var som foregikk i hodet hans da han vurderte Emmas sår og infeksjon som en helt normal reaksjon i grotiden etter en blindtarmsoperasjon. Dette ønsker han altså ikke å svare på. Det synes jeg er svært kritikkverdig.
Etter å ha forsøkt få tak i han ringte jeg så til “vår” legevakt for å høre deres synspunkt på saken. Jeg vet jo sånn noenlunde hva som er vanlig prosedyre i slike saker, selv om jeg føler at jeg begynner å bli litt rusten på enkelte ting nå. De bekreftet bare mine tanker, og sa at jeg skulle komme med Emma til fastlegen vår i morgen formiddag, vi trengte ikke bestille time eller noe, fastlegen vår (som hadde legevakt i kveld) sa at hun skulle lage plass til oss på timeplanen sin. Hun er dessuten kommunelege her vi bor, og jeg kommer til å legge inn en klage på legen som tok hånd om Emma på akuttmottaket, dersom det viser seg at jeg har rett og han tok feil. Akkurat det er det vel i grunnen liten tvil om, man ser jo godt hva som er et friskt sår og hva som er et betent sår, man trenger ikke hatt en mer alvorlig “skade” enn en revet negl for å vite det. Slike betennelser som det Emma har nå kan få svært alvorlige følger, uten at jeg føler for å skrive eller tenke så mye mer på akkurat det nå. For å unngå unødvendig dramatikk bør betennelsen taes hånd om både i form av generell såstell og en medisinsk behandling. I noen tilfeller må såret dreneres også. Dette er da almenn kunnskap? Legen på legevakta tørket ikke engang av såret til Emma, han tok bare av det gamle, trykket litt på det for å se hvor dypt det var (????!), og satte på en ny plasterlapp. Ærlig talt, hadde jeg visst det hadde jeg heller satt på ny plasterlapp her hjemme. Jeg gidder da for fanken ikke sitte i nesten 3 timer på akuttmottaket for å få nytt plaster på ungen min! I morgen blir det tatt prøver av sårgugga, og Emma får penicillin for å hjelpe kroppen til å bekjempe de skumle bakteriene.