Hjerterommet

Det påstår i hvertfall min kjære at jeg har. Skuffer og skap er fylt til randen av fargerike stoffer i all verdens kvaliteter (og fra mange forskjellige land - hurra for ebay!). Lykken er sjeldent større enn når mor kan unne seg en tur ut til Stoff & Stil helt på egenhånd. Da Daniel var mindre og mer tålmodig enn han er nå, pleide jeg å dra innover på dagtid. Han sov som regel i MT eller sjalet mens jeg gjennomgikk hver eneste hylle i butikken på jakt etter en godbit eller to jeg kunne ta med meg hjem. Nå holder han ikke ut særlig lenge. Han maser og sutrer og vil ingenting annet enn å reise hjem igjen. Derfor har jeg begynt å dra mens Joacim er hjemme.

I kveld fikk jeg muligheten til å ta meg en tur, og heldigvis (eller skal vi si desverre, for lommeboka…) så hadde de akkurat fått inn nye varer. Så mye lekkert, og jeg så to-do-listen min vokste seg meterlang i hodet mitt mens jeg vandret rundt i butikken. Jeg skulle egentlig bare ha noen meter cord, men handlevogna ble fylt til randen denne gangen også. Det er akkurat som jeg går inn i en slags transe i det butikkdørene åpner seg. Jeg bare MÅ ha alt det fine jeg ser, og transen går ikke over før dørene på nytt åpner seg og jeg har kjøpt fem ganger så mye som jeg egentlig hadde planlagt at jeg skulle.

Det verste er kanskje at jeg handler i smug. Nesten daglig kommer det pakker i posten med stempel fra USA, England eller Australia. Stoff jeg ikke klarer la være å kjøpe. Det er vel  et halvt år siden Joacim spurte meg “Får du pakker hver dag du eller??”, og jeg løy og sa at det ikke bare er stoff. Etter det har jeg vært påpasselig med å hente inn posten før han kommer hjem fra jobb. Pakkene bæres ned på syrommet med en gang, så han ikke skal se dem. Når jeg har vært på Stoff og Stil bæres “bevisene” rett ned, omtrent før skoene er tatt av. Joacim hadde fått bakoversveis om han så alt jeg kjøper hver gang. Når han spør hvor mye det kom på denne gangen pleier jeg å svare unnvikende at jeg ikke husker, eller at det kanskje kom på rundt 3-400, enda det kostet hvertfalldet dobbelte og vel så det. Det han ikke vet, har han ikke vondt av. Sant?

Jeg unnskylder meg selv med at det skal jo brukes til noe! I hvertfall mesteparten av det… Og Joacim har både kjeller og garasje full av verktøy, så hva gjør det vel om jeg har et skap fullt av stoff? Jeg tjener jo tross alt en god del penger på det jeg syr og, så det er jo bare naturlig at jeg trenger en del stoff.

 Lurer på om det finnes avvenningsklinikker for sånne som meg.