Hjerterommet

Denne høsten har vært sterkt preget av sykdom. Aldri før har vi hatt en så tøff høst, dette har nok Daniels barnehagestart mye å gjøre med. Han, og vi, har vært kontinuerlig syke siden barnehagestart i august, den ene har liksom avløst den andre. Hver eneste uke har vi hatt ett eller annet i hus av sykdom, og nesten alle dagene i hele november var det enten spy eller diare. Maratonet startet vel i slutten av oktober, da Daniel kastet opp. Så var han dårlig i noen dager, før Emma kastet opp. Så hadde vi vel ett par dager uten noe, så fikk jeg en heftig forkjølelse som satte meg helt ut av spill. Så begynte Daniel å kaste opp/ha diare, og det pågikk i hele 2 uker. Underveis her rakk både jeg og mannen bli smittet, og på slutten av det to uker lange sykdomsforløpet til Daniel ble han innlagt på sykehus der han fikk næring og væske på sonde. Emma berget utrolig nok fra å få dette hissige viruset, men hun fikk istedenfor streptokokker som siden utviklet seg til skarlagensfeber. Daniel ble friskmeldt mandag i forrige uke, og hele tirsdag danset jeg seiersdansen over at vi endelig hadde en sykdomfri dag. Seiersdansen gikk over i sengeleie da det brått var jeg som hadde fått streptokokker. Sykemelding og heftig penicillinkur var det som skulle til, og nå er jeg endelig frisk igjen, men seiersdansen tør jeg ikke danse…

God jul!

I morrest var det både rim på gresset og på bilvinduene. Synes kanskje det er litt tidlig, men nå er det sikkert duket for en lang og mild periode om noen uker. Pleier som regel bli sånn. Det var hvertfall kaldt å skrape vinduene da jeg skulle på jobb, i morgen skal jeg helt klart finne frem noen votter før jeg skal ut! Brrrrr!

Ikke lenge igjen til jul nå, og julemarsipanen har allerede vært på plass i butikkene i noen uker. Jula varer ikke til påske, den varer FRA påske! Ikke langt unna sannheten, hvertfall.

Ukene forsvinner før jeg får sukk for meg, og jeg rekker liksom ikke gjøre halvparten av det jeg hadde tenkt til. Denne uka har jeg imidlertid greid å skvise inn litt kos innimellom alle pliktene, og det var etterlengtet. Jeg og ei jeg jobber medgikk ut for å spise sushi på mandag, etterfulgt av kaffe latte og skravling på Pigen. Jeg kom hjem senere enn planlagt, og rakk derfor ikke legge meg før jeg skulle gå brannvakt i barnehagen. Var hjemme igjen rundt 04.30, så det ble en lang og tung dag på jobb den dagen.

Det var mye action her forrige helg, og noen hadde det gøy med å brenne ned barnehager i området rundt her. 5 barnehager ble forsøkt tent på, og noen av dem brant helt ned til grunnen. Forferdelig synd, vi har akkurat fått full barnahagedekning i kommunen. Det var jo en kortvarig glede. 150 barn står uten barnehageplass som følge av brannene, og dette påvirker jo utrolig mange. Ikke bare har mange mistet arbeidsplassene sine, men det vil jo også bli et problem for de arbeidsplassene som har ansatte som nå ikke lenger har et sted å gjøre av barna sine mens de er på jobb. Jeg håper politiet greier å finne ut hvem det er som har gjort dette, og i mellomtiden voktes barnehagen vår så og si døgnet rundt. På kvelder og netter går frivillige foreldre brannvakt  for å passe på at det ikke er noen som prøver seg på noe tull. I kveld er det min tur igjen, men det blir heldigvis bare en totimersøkt, jeg skal gå fra 22.00 og frem til midnatt. Ikke er jeg alene heller, så det er jo ikke så grusomt ille å gå disse vaktene sånn sett. Den verste vakta er den fra 02.00 og ut, heldigvis slipper jeg å ta den tørnen. Jeg gjorde det natt til tirsdag, og de timene kjente jeg på kroppen i flere dager etterpå. Forferdelig slitsomt!

I går fikk jeg vært hos legen med hånda mi også, den har gjort vondt en god stund nå, og jeg synes det var på tide å finne ut hva dette var for noe. Har hele tiden vært rimelig sikker på at det bare har vært noen irriterte og betente sener, så jeg ble rimelig paff da legen sa det var Carpal tunnel syndrom. Henvisning til nevrologisk avdeling er sendt, og så vil de vurdere om det bør opereres eller ikke. I mellomtiden er jeg satt på medisiner som skal dempe smerte og hevelse i senene i håndleddet, men foreløpig har jeg ikke merket store forskjellen. I pakningsvedlegget sto det at den ville ha effekt allerede etter 20-30 minutter, men nå er det snart 2 timer siden jeg tok den første dosen og det gjør vondt som FY fremdeles. Legen forespeilet meg at den ikke alltid virket, men hun mente vi burde gi den en sjanse uansett. Alternativet var kortisonsprøyte rett inn i nervebanen som er utsatt, men det hadde vi ikke noe lyst til verken henne eller jeg. Nå håper jeg at Nevrologisk er kjappe i avtrekkeren, for nå er jeg lei av å plages med denne hånda. Det er jo selvfølgelig den høyre det er snakk om, og som høyrehendt blir man relativt hemmet når hånda ikke fungerer som den skal. Har brukt støttebandasje på dagtid (hele tiden på jobb, og ved behov her hjemme), men fikk beskjed om at den skulle jeg ha på meg om natta også. Har mest lyst til å spy av den stygge bandasjen nå, er møkklei den etter å ha brukt den i mange uker allerede. Den er jo praktisk i forhold til at jeg blir tvunget til å holde den helt i ro, men forferdelig upraktisk når det kommer til alt jeg må gjøre i løpeet av dagen. Den er ubrukelig når jeg må skrive noe for hånd, lage mat, vaske meg på fingrene, tørke meg etter toalettbesøk, etc, etc. Hvorfor kunne det ikke vært den venstre hånda som ble rammet av denne driten?? Grr!

En stygg ulykke skjedde på tirsdag her i Drammen, og plutselig er livet snudd på hodet. På søndag sto han i stuen vår og spiste sjokoladekake med liv og lyst, på tirsdag ligger han i respirator på sykehuset. Ole, nå må du være sterk. Familien din trenger deg!

Nå er det vel ingen tvil, sommeren er over. Det er september, og høsten har allerede begynt å sette sitt preg på busker og trær utenfor huset vårt. Det er bare 16 grader i dag, og ikke akkurat shortsvær.  Men jeg er glad i høsten, altså. Om 4 dager har Emma bursdag. Prinsesseinvitasjoner er delt ut til vennene hennes, og på søndag blir det fest. Blir en travel helg for oss, jeg skjønner ikke hvordan vi skal greie å klemme alt inn i det allerede litt for trange tidsskjema. Ikke bare skal jeg jobbe fredag og lørdag, men så skal vi ha to voksenselskaper og et barneselskap, pluss at jeg skal på fest til en kompis som fyller år. Bad taste-party, av alle ting. Aner ikke hva jeg skal ha på meg, men det bør jo være mulig å finne noe i kjelleren her. Har ikke vært på bad taste-party siden jeg var 13, men vi har snakket lenge om å ha et temaparty så det passet jo bra at han har bursdag nå så vi har en anledning.

Ellers ble jeg ikke friskmeldt i dag, formen er ikke så god som den burde. Det gikk ikke så fort over som jeg håpet på, og selv om formen er veldig mye bedre enn den var i forrige uke så merker jeg at jeg fremdeles er ganske redusert. Hoster mye, og blir veldig fort sliten og slapp. En helg alene med ungne hjalp vel ikke akkurat på bedringen det heller. Jammen vet de to der å holde sin mor i aktivitet. Spesielt Daniel, han har blitt forferdelig oppfinnsom de siste månedene. I dag er det planleggingsdag i barnehagen, så det blir tredje dag på rad her hjemme, og fjerde dag på rad, for meg, alene med dem. Heldigvis kom Joacim hjem fra Tyskland i går kveld, så jeg blir ikke alene lengre enn til firetiden i ettermiddag. Når han kommer hjem fra jobb skal jeg kreke meg avgårde til personalmøte, det blir mitt aller første siden jeg begynte å jobbe der. Og det blir ikke bare med dette ene, neida, neste mandag er det personalmøte for den andre avdelingen, og det må jeg også på siden jeg er den eneste på bygget som jobber på begge avdelingene. Mitt vikariat på Postordreavdelingen starter offisielt i dag, men det blir nok ikke for tidligst neste uke at jeg får begynt. Ikke fordi jeg fremdeles er sykemeldt, men fordi de er så underbemannet i butikken at jeg trengs mer der. Men jeg gleder meg til å få to faste dager på postordre, det er en helt annen arbeidsdag der enn det r når jeg jobber i butikken. Godt med litt variasjon også. Hun jeg er vikar for har gått ut i fødselspermisjon, og jeg gleder meg veldig til å få hilse på den lille jenta som er ventet i begynnelsen av oktober. Mamman er stor og lei nå, så jeg krysser fingrene for at jenta ikke drøyer så alt for lenge.