Oioi, dette var vært årets mest begivenhetsrike helg, skal jeg love dere.
Vi starter fra lørdag. Joacim og jeg reiste opp til hotellet vi giftet oss på for 2 år siden, for å feire bryllupsdag. Vi koste oss masse, og fikk mange sårt tiltrengte timer med både søvn og kjærestetid. 
Søndag rundt klokken 12.00 kom vi hjem, og hentet ungene hos Joacims bror. Emma klaget over magesmerter, men vi la ikke så mye i det (altså vi trodde ikke det var alvorlig), og trøstet henne som best vi kunne. Da vi kom hjem sa hun at hun ikke følte seg bra, og hun fikk legge seg. I ca 3 timer sov hun, og da hun våknet økte magesmertene. De var lokalisert nederst på høyre side av magen, og hun hadde flere symptomer på at det var blindtarmen. Som økt smerte ved bevegelse, nedsatt matlyst, feber, manglende matlyst etc. Tok kontakt med legevakt, de ville ha oss innover. Rundt samme tid ringte bestevenninnen min meg og sa hun hadde sinnsyke magesmerter som kom med jevne mellomrom, og at det var mye vondere nå enn da hun ble innlagt. Jeg sa til henne at det hørtes akkurat ut som de riene jeg hadde da Daniel var på vei (altså startet nederst på magen midt foran, og bredte seg ut mot korsryggen). Hun ville at jeg skulle komme tilfelle fødsel. Vi sto på farten til legevakten, og ble enige om å holde hverandre oppdatert. Planen var at jeg skulle reise rett opp til henne etter legevakta.
Etter legevaktbesøk ville legen sende oss videre til sykehuset, han mistenkte blindtarmsbetennelse. Etter 3 timer på akuttmottaket på sykehuset var det fastslått at det var blindtarmen, og at vi bare skulle vente på blodprøvesvar før operasjonen. Ble skrevet inn og fikk rom på Barnepost 1 i 13. etasje. Der var vi i 1 time før svarene kom, og de viste litt forhøyet CRP, men ellers normale mengder hvite blodceller (disse er forhøyet ved en betennelse eller infeksjon). De ville avvente. På dette tidspunktet hadde det gått 15 timer siden Emma hadde spist sist, og hun gråt etter mat. Sykepleieren gikk for å hente kirurgen for å høre om Emma kunne få mat eller hva, og etter ytterligere klemming på magen ble det bestemt at det ble operasjon, og at så sterke magesmerter uansett må sjekkes ut. 23.40 ble vi hentet til operasjon, og etter litt Fentayl og sovemedisiner intravenøst rakk jeg ikke engang ta hånden hennes før hun var borte. Operasjonen tok 20 minutter, og ett stykk betent blindtarm ble fjernet.
Så ventet nesten 3 timer på intensiven, Emma sov ut rusen og spydde om hverandre. Ikke så behagelig å kaste opp når man ikke har spist på nesten ett døgn. Tror hun kastet opp 3-4 ganger før hun falt til ro, og da fikk vi komme opp på avdelingen igjen. Rundt 03.00 falt vi til ro, og sov i 2 1/2 time før telefonen min vekket meg. Lille, vakre Lucas så dagens lys 05.13, en velskapt gutt på 1530g og 39 cm. En liten dukke med masse svart hår. Jeg lå våken en stund og sendte smser til diverse som skulle oppdateres, og gråt noen tårer for det lille, sterke livet som startet så alt for tidlig. Han puster helt selv, og har sparket av seg dynen flere ganger. Ganske utrolig, mtp at han ble født i uke 30+3.
Med Emma går det bra. Hun har en del smerter i operasjonssåret, naturlig nok, men er tapper og flink. Vi fikk lov til å reise hjem i dag, med åpen retur. Emma gråt og skalv på sykehuset, og vi fant derfor ut at “bed rest” kunne vi gjøre unna hjemme. Hun ble skrevet ut ca 12 timer etter operasjonen. Vi trillet henne ned til bilen i rullestol, og her hjemme må hun løftes og bæres når hun skal bytte stilling, eller gå på do. Hun spiser ikke så mye enda, men det er ikke så farlig. Så lenge hun drikker er det ok, sa de på sykehuset.
Så det var den helgen. Guri… Nå venter jeg på joacim så jeg kan reise til bestevenninnen min og hilse på henne og dukkebabyen.
Noen bilder av pasienten under narkose i natt, og i sykesengen i morrest:
